Reisebrev fra Usbekistan

Utsjekken fra Hotel Grand Turkmen skulle gi oss nok ett slag i trynet, fem stjerners koster sitt selv i Turkmenistan, men når klesvaska vår kunne blitt erstattet med to dager til på hotellet fikk vi oss en dyr lærepenge!

IMG0002 preben grand turk

Vel ute av Ashgabat begynte vi å kjenne på de deilig ørkenveiene.

IMG0004 bil alene vei

IMG0006 kamel

Vi satte kursen mot verdens lengstbrennende gasskrater, «Door To Hell». Det har brent i gode 40 år og er beordret slukket av presidenten men foreløpig har ingenting skjedd. På veien tenkte vi å stoppe i en liten landsby for å kjøpe med oss noe brød men landsbyene skulle vise seg å være litt mindre siviliserte enn vi hadde forestilt oss. I den første byen traff vi på noen politifolk som sa de skulle hjelpe oss, men de eskorterte oss bare ut på hovedveiene igjen og sendte oss i retning neste by :P Der fant vi heldigvis både brød og et par øl på første forsøk, et lite hus som så ut til å være den lokale puben selv om skiltet signaliserte at det var et bilverksted. Men vi skal ikke klage når vi blide og godt fornøyde hadde fylt opp magene våre med litt ferskt brød til lunsj.

Turen gikk videre og kan best beskrives med strofene «hompetitten, hompetatten, hompetitten teia…» Når vi nærmet oss avkjørselen til krateret stoppet vi opp for det vi trodde var en mann som trengte hjelp med den svære firehjulstrekkeren sin, men det skulle vise seg at han egentlig bare ville frakte oss opp til krateret, noe vi ikke var særlig interessert i på det tidspunktet. Vi svingte av veien ved godt mot og selvsikre var vi på at Kiaen vår skulle klare utfordringen, selv om mannen i firehjulstrekkeren prøvde å vise oss noen Xer med hendene hadde vi ett stort ønske om å prøve å komme oss frem på egenhånd. Etter tredje forsøket opp den første lange sandbakken var vi sykt fornøyde med oss selv og skrek ut «in your face» til mannen, selv om han ikke kunne høre oss. Vi holdt momentet gående en 500 meter til før sanden ble så dyp at Mongol Karten ikke klarte mer. Vi stod ganske bom fast, og vi rakk ikke å prøve å dytte noe særlig før firehjulstrekkeren og to motorsykler kom kjørende. Vi insisterte fortsatt på å klare oss selv men det gikk ikke mange minuttene før det begynte å bli ganske flaut at de sto og lo av oss. Vi måtte rett og slett innrømme nederlag og spørre om hjelp. Dessverre satt vi litt mer fast enn vi trodde og når firehjulstrekkeren bare gravde seg ned når den prøvde å dra oss ut ble vi nødt til å bruke menneskelig kraft.

DSCF2563 fast

På fjerde forsøket etter å ha lært alle triksa i boka fikk vi endelig nok fart i bilen og rygget den ut igjen. Ett av triksene var å tømme dekkene for ganske mye luft og det ene dekket hadde nesten slitt seg av på vei ut. Men etter å ha ventet i en evighet på den altfor billige Ebaykompressoren vår kjørte vi bilen ned og parkerte ved telthytta til mennene med firehjulstrekkeren og vi ble kjørt inn.

Hadde vi vært litt mer rutinerte og visst det vi lærte ved å få løs bilen igjen hadde vi nok klart å komme oss inn, men vi hadde nok hatt veldig store problemer med å komme oss ut igjen dagen etter. Uansett, for ett syn som møtte oss der inne. Og for en varme! Det er tippoldefaren til alle sankthansbålene vi har her hjemme. Det er knusende vinner av alle diskusjoner om at «mitt bål er større enn ditt bål!» Vi tilbragte kvelden rundt krateret sammen med tre andre rallylag:)

DCIM103GOPRO

Dagen etter satte vi kursen for grensa, vi kjørte til like før solnedgang og satte opp camp. Senere på kvelden fikk vi besøk av Geographically Misplaced som vi hadde kjørt fra tidligere på dagen siden de sliter med en ødelagt demper. Veiene er helt horrible, plutselige hull på størrelse med badekar og asfalt buler som stikker opp for å skrape av understellet på bilen. Vi er glad vi fikk på plass bunnplate før vi dro. Støtfangeren bak likte veiene minst og bestemte seg for å løsne litt i kanten i et ublidt møte med et badekarhull, men vi klarte å skru den på plass igjen og håper det holder.

IMG0007 fikse bil

Vi startet tidlig neste dag for å rekke å komme oss over grensa til Uzbekistan. Vi gledet oss ikke akkurat siden vi hadde hørt at dette skulle være monsteret av alle grenseoverganger med rundt 8-9 timer for å krysse. Overraskende nok brukte vi knapt 3 timer før vi var gjennom. Grensevaktene som skulle gå gjennom bilen vår ville heller sitte og leke med iPadene våre. En satt i baksete og var sykt oppslukt av bilspill og to satt i forsetene og hadde klart og finne noen pupper i Ironman på den andre iPaden som de spolte frem og tilbake til. Preben som må sørge for papirarbeidet for bilen på alle grensene, sørget for å holde vaktene i godt humør og rundt 20min senere kunne han kjøre ut porten og plukke opp de to andre som hadde sittet og kost seg på en kafé rett på utsiden.

Vi kjørte videre innover til Bukhara for å finne hotell, siden man ikke får lov til å campe i Uzbekistan og grensevaktene visstnok sjekker nøye at du har hotellkvittering for hver eneste natt.

Nå spiser vi frokost og i dag skal vi prøve å rekke å komme oss inn i Tajikistan. Der begynner starten på en av turens store høydepunkter, Pamir Highway, populært kalt Verdens Tak, som skal ta oss over 4600meter og noen syke veier oppe i fjellene i Tajikistan. Vi gleder oss:)

DSCF2659 frokost

2 Responses to Reisebrev fra Usbekistan

  1. Marcus Olsson

    Härliga bilder :) Hur var vägarna från almaty till semey? gick det bra att köra på natten?

    • bore

      Alt fra veldig bra asfalt til veldig dårlig grusvei full av hull. Anbefaler ikke å kjøre om natten, det var vanskelig å se veikanten og mange overraskende hull.

Comments are closed.